Jeg husker at jeg engang leste at enkelte bruker språket for å skjule tankene sine, men det er min erfaring at mange heller bruker det istedetfor å tenke.
En forretningsmanns konversasjon burde bli regulert av færre og enklere regler enn noen annen funksjon av det menneskelige dyr. Disse er:
Det å ha noe å si.
Å så si det.
Stopp pratet.
Det å begynne før en har bestemt seg for hva en egentlig vil si, og så å fortsette etter at det har blitt sagt, kan lande en kremmer i retten eller fattighuset, og det første er snarveien til det andre. Jeg opprettholder en juridisk avdeling her og det koster massevis av penger, men det er for å holde meg vekk fra domstolen.
Det å holde en konversasjon som en søndagsskoleutflukt med pauser for blomsterplukking er OK når du er etter ei jente eller har deg en prat med venner etter middag, men på jobben bør setningene være som den korteste distansen mellom to tidsrom. Kutt ut innledningen og taleflommen, og stopp før du kommer til nr. to Du må gi korte prekener for å fange syndere, og diakoner trenger da ikke tro på at de selv har bruk for lange prekener. Gi tosker og kvinner det siste ordet. Pålegget er alltid i midten av brødskiva. Det er klart at litt smør på hver side ikke gjør skade hvis det er ment for en mann som liker smør likevel.
Husk også at det er lettere å se klok ut enn å snakke klokt. Si mindre enn de andre og lytt mer enn du prater, for når en mann lytter sliter han ikke på seg selv mens han smigrer den fyren som er. Gi menn en god lytter og de fleste kvinner nok skrivepapir, da forteller de deg alt de vet. Penger taler, men bare hvis pengenes eier har løsmunn og da er bemerkningene alltid støtende. Fattigdom snakker også, men ingen er interessert i å høre hva de har å si.