We're accustomed to glamour in London SE26: Kelly Brook and Jason Statham used to live above the dentist. But when Anouska Hempel's heels hit the cracked cement of the parking space outside my flat, it's hard not to think of those Picture Post photographs of royalty visiting bombed-out families during the second world war. Her mission in my modest tract of suburbia is, however, about more than offering sympathy. Hempel—the woman who invented the boutique hotel before it bore any such proprietary name—has come to give me information for which, judging by the spreads in interiors magazines and anxious postings on online DIY forums, half the property-owners in the Western world seem desperate: how to give an ordinary home the look and the vibe of a five-star, £750-a-night hotel suite. To Hempelise, in this case, a modest conversion flat formed from the middle slice of a three-storey Victorian semi.
"You could do it," she says, casting an eye around my kitchen. "Anyone could do it. Absolutely no reason why not. But there has to be continuity between the rooms. A single idea must be followed through." She looks out wistfully over the fire escape. "And you'd have to buy the house next door, of course." That's a joke. I think.
...
It's worth pausing, though, to consider the oddness of this impulse. The hotel room is an amnesiac space. We would be troubled if it bore any sign of a previous occupant, particularly as many of us go to hotels in order to do things we would not do at home. We expect a hotel room to be cleaned as thoroughly as if a corpse had just been hauled from the bed. (In some cases, this will actually have happened.) The domestic interior embodies the opposite idea: it is a repository of memories. The story of its inhabitants ought to be there in the photos on the mantelpiece, the pictures on the wall, the books on the shelves. If hotel rooms were people, they would be smiling lobotomy patients or plausible psychopaths. | Vi er vante med glamour i Londons poskode SE26: Kelly Brooks og Jason Statham pleide å bo over tannlegen. Men idet Anouska Hempels hæler slår mot den sprukne sementen på parkeringsplassen, er det vanskelig å ikke tenke på de der Picture Post-fotografiene av kongelige som besøkte utbombede familier under andre verdenskrig. Hennes misjon her i mine beskjedne drabantbytrakter handler imidlertid om mer enn å by på sympati. Hempel – kvinnen som oppfant boutiquehotellet lenge før det bar et slikt selvgodt navn – har kommet for å gi meg informasjon som, etter å dømme ut fra midtsidene i interiørblader og engstelige innlegg på nettbaserte gjør-det-selv fora, halvparten av huseierne i den vestlige verden virker så desperate etter: Hvordan gi et ordinært hjem stilen og følelsen til en femstjerners, 8000 kr-per-natt hotellsuite. For å hempelisere, i dette tilfellet, en beskjeden ombygd leilighet, skapt fra den midterste skiva i en tre-etasjes viktoriansk tomannsbolig. «Du kan gjøre det", sier hun, mens hun lar øynene flakke rundt kjøkkenet mitt. «Hvemsomhelst kan gjøre det. Absolutt ingen grunner i mot. Men det må være en kontinuitet mellom rommene. Én idé må gjennomføres.» Hun ser drømmende ut over brannutgangen. «Og du blir selvsagt nødt å kjøpe huset ved siden av.» Det er en spøk. Tror jeg. … Men det er verdt en tankepause da, er det ikke, å undres over hvilken merkelig impuls dette er. Hotellrommet er et hukommelsesløst sted. Det ville virke forstyrrende på oss om det bar noen som helst spor etter en tidligere gjest, særlig fordi så mange av oss drar på hotell så vi kan gjøre ting vi ikke ville gjort hjemme. Vi forventer at at hotellrom skal være rengjort så grundig som om et lik nettopp har blitt slept fra sengen. (I noen tilfeller vil det faktisk ha skjedd). Det hjemlige interiøret legemliggjør den motsatte ideen: Det er et oppbevaringssted for minner. Historien til beboerne bør være der, i fotografiene på peishyllen, bildene på veggen, bøkene i hyllene. Om hotellrom var folk, ville de være smilende lobotomipasienter eller troverdige psykopater.
|