ProZ.com translation contests »
31st translation contest: "A translator's life" » English to Norwegian » Entry #35456


Source text in English

Translation #35456

[...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....

On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.

It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...]
[...] Oversettere fikk sjelden anerkjennelse og forventet ikke å tjene så mye, bare nok til å klare seg. Få var faktisk utdannet som oversettere, men de fleste hadde en solid høyskoleutdanning og gode språkkunnskaper, i det minste i sitt eget språk. Jeg hadde en venn som passet nøyaktig inn i den kategorien og vennegjengen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg oppdaget at de var veldig interessante som personer og vi hadde ofte lignende livserfaringer. Selv om jeg aldri hadde problemer med å få venner, følte jeg alltid at jeg var "annerledes," og jeg er sikker på at de følte det samme. Da vennen min gikk av med pensjon, anbefalte hun meg som hennes etterfølger. Nå gikk jeg inn i reassuransens verden, noe jeg ikke hadde noen kunnskap om. Jeg var også den eneste oversetteren der, uten noe å støtte meg til. Likevel var det en ny utfordring...

På den nye jobben min begynte jeg å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringsskolen lå på den andre siden av gaten og jeg brukte deres bibliotek for å konsultere brannkoder, forsikringspolicyer og brannslukkerkataloger. Jeg lærte ting jeg aldri hadde hatt luksusen av å gjøre før: forskning. Første gang jeg måtte oversette et forsikringsforslag for et kjernekraftverk, fikk jeg en samtale fra avdelingssjefen, som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Sammenlignet med det vi er vant til, holder dette høy kvalitet," sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg konsulterte et dokument i filene, lignende det jeg arbeidet med, for veiledning. Da jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "nucleus" i stedet for "core," innså jeg at filene var ubrukelige. Jeg gikk over til biblioteket på den andre siden av gaten og slo opp "nuclear plants." Der fant jeg umiddelbart all den terminologien jeg trengte.

Selvfølgelig krever det mye mer enn dette for å være en god oversetter i dag. [...]


Discuss this entry