[...] Oversettere fikk ikke særlig til anerkjennelse, de forventet bare å kunne tjene litt til livets opphold, og bare klare seg. Faktisk var det de færreste som hadde oversetterutdannelse, men de fleste hadde en solid høyskoleutdannelse samt solide språkkunnskaper, i det minste i sitt eget språk. En venninne av meg var i akkurat denne kategorien, og i min utvidede vennekrets var det dermed også andre oversettere. Jeg så på dem som svært interessante mennesker og oppdaget at vi ofte hadde gjort oss lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri hatt vanskelig for å finne venner, men jeg følte meg ofte "annerledes" og jeg er sikker på at de også hadde det slik. Da venninnen min gikk av med pensjon, anbefalte hun meg som sin etterfølger. Dermed trådte jeg inn i reassuransens verden, som jeg ikke visste noen ting om. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde heller ikke så mye å falle tilbake på. Det var uansett et steg oppover...

I den nye jobben min begynte jeg med å se gjennom arkivet, stille spørsmål og fikk selskapet til å søke meg inn på kurs i forsikring. Assureringshøyskolen lå rett over gata, og jeg slo opp brannforskrifter, forsikringspoliser og kataloger over brannslokkingsapparat i biblioteket deres. Jeg lærte meg det som jeg aldri før hadde hatt privilegiet av å kunne gjøre: research. Den første gangen jeg skulle oversette et utkast på forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra avdelingslederen, som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Fullt på høyde med det vi er vant med," sa han. For en opptur! Det som skjedde, var at for å finne rettledning, hadde jeg konsultert et lignende dokument som det jeg strevde med, i arkivet, men da jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "nukleus" i stedet for "kjerne", innså jeg at arkivet var ubrukelig for meg. I stedet gikk jeg over gata til biblioteket og slo opp "kjernekraftverk". Umiddelbart fant jeg all terminologien jeg trengte.

Det kreves selvfølgelig mer enn det for å være en god oversetter nå for tida. [...]

[...] Oversettere fikk sjelden anerkjennelse og forventet ikke å tjene så mye, bare nok til å klare seg. Få var faktisk utdannet som oversettere, men de fleste hadde en solid høyskoleutdanning og gode språkkunnskaper, i det minste i sitt eget språk. Jeg hadde en venn som passet nøyaktig inn i den kategorien og vennegjengen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg oppdaget at de var veldig interessante som personer og vi hadde ofte lignende livserfaringer. Selv om jeg aldri hadde problemer med å få venner, følte jeg alltid at jeg var "annerledes," og jeg er sikker på at de følte det samme. Da vennen min gikk av med pensjon, anbefalte hun meg som hennes etterfølger. Nå gikk jeg inn i reassuransens verden, noe jeg ikke hadde noen kunnskap om. Jeg var også den eneste oversetteren der, uten noe å støtte meg til. Likevel var det en ny utfordring...

På den nye jobben min begynte jeg å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringsskolen lå på den andre siden av gaten og jeg brukte deres bibliotek for å konsultere brannkoder, forsikringspolicyer og brannslukkerkataloger. Jeg lærte ting jeg aldri hadde hatt luksusen av å gjøre før: forskning. Første gang jeg måtte oversette et forsikringsforslag for et kjernekraftverk, fikk jeg en samtale fra avdelingssjefen, som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Sammenlignet med det vi er vant til, holder dette høy kvalitet," sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg konsulterte et dokument i filene, lignende det jeg arbeidet med, for veiledning. Da jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "nucleus" i stedet for "core," innså jeg at filene var ubrukelige. Jeg gikk over til biblioteket på den andre siden av gaten og slo opp "nuclear plants." Der fant jeg umiddelbart all den terminologien jeg trengte.

Selvfølgelig krever det mye mer enn dette for å være en god oversetter i dag. [...]

[...] Oversettere fikk rett og slett ikke anerkjennelse. De forventet ikke å tjene mye i løpet av livet, bare klare seg. Veldig få mennesker hadde egentlig utdannelse som oversettere, men de fleste hadde solid(e) høyskoleutdannelse og språkkunnskaper, i hvert fall på sitt eget språk. Jeg hadde en venn som falt akkurat inn under den kategorien, og vennekretsen min utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg syntes de var mye mer interessante som mennesker, og oppdaget at vi ofte hadde samme livserfaringer. Jeg har aldri hatt problemer med å få venner, men jeg har alltid følt meg "annerledes", og jeg er sikker på de følte det samme. Da venninnen min ble pensjonist, anbefalte hun meg som sin erstatter. Jeg entret nå gjenforsikringens rike, en helt ukjent verden. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å falle tilbake på. Det var imidlertid nok et hakk opp….

På den nye jobben min begynte jeg å se gjennom filene, stille spørsmål og fikk selskapet til å melde meg på forsikringskurs. Forsikringshøgskolen var rett over gaten, og jeg konsulterte brannforskrifter, forsikringspoliser og brannslukningskataloger i biblioteket deres. Jeg lærte forskning, en luksus jeg aldri før hadde kunnet unne meg. Første gang jeg måtte oversette et forslag om formålene med forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra avdelingslederen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. "Bedre enn hva vi er vant med", sa han. For en høydare! Det som skjedde, var at jeg konsulterte et dokument i filene lik det jeg brukte i veiledningen, men når jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "cellekjerne" i stedet for "kjerne", forsto jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket, og slo opp "kjernekraftverk". Jeg fant umiddelbart all terminologien jeg trengte.

Det skal selvfølgelig mye mer til, for å være en god oversetter i disse dager. [...]

[…] Oversettere fikk ikke noen anerkjennelse, de forventet ikke å tjene noe særlig heller, bare nok til å klare seg. Veldig få mennesker var faktisk trente oversettere, men mange hadde en solid universitetsgrad og sterk språkkunnskap, om ikke annet i sitt eget språk. Jeg hadde en venn som falt akkurat i den kategorien og min vennegruppe utviklet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg fant dem mye mer interessante som mennesker, og jeg oppdaget at vi ofte hadde lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid «annerledes» og jeg er sikker på at de følte det samme. Når min venn pensjonerte seg, anbefalte hun meg som sin erstatter. Jeg trådte inn i Gjenforsikringsriket, og jeg kunne ingenting. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke noe særlig å falle tilbake på. Men, det var uansett ett hakk opp …

I min nye jobb begynte jeg å bla i filene, stille spørsmål, og jeg fikk firmaet til å melde meg på forskjellige forsikringskurs. Forsikringshøyskolen var rett over gaten, og jeg konsulterte brannforskrifter, forsikringsvilkår og kataloger for brannslukningsapparater på skolebiblioteket. Jeg lærte noe jeg aldri hadde hatt luksusen av å gjøre tidligere: undersøkelser. Den første gangen jeg skulle oversette et forslag med formål om å forsikre et kjernekraftverk, fikk jeg en samtale fra avdelingslederen som gratulerte meg med en velgjort jobb. «Passer godt overens med det vi er vant med», sa han. For en oppsving! Det som skjedde var at jeg brukte et dokument blant filene jeg brukte for veiledning, men da jeg så at forgjengeren min hadde brukt ordet «cellekjerne» i stedet for «atomkjerne», innså jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket og søkte opp «kjernekraftverk». Der fant jeg umiddelbart all terminologien jeg trengte.

Det tar selvfølgelig mye mer enn det å være en god oversetter i dag. […]

Oversettere fikk ingen anerkjennelse. De forventet ikke å tjene mye, bare nok for å overleve. Faktisk var veldig få av dem faglærte oversettere, men mange hadde en solid høyskoleutdanning og betraktelig god språkkompetanse, i det minste i sitt eget morsmål. Jeg hadde en venn som falt akkurat inn i denne kategorien, og min vennekrets utvidet seg med å omfatte andre oversettere. Jeg fant dem interessante folk og oppdaget at vi ofte hadde lignende livserfaringer. Jeg har aldri hatt vanskeligheter med å skaffe meg nye venner, men jeg har alltid følt meg annerledes. Jeg er sikker på at de følte det samme. Da min venn pensjonerte seg, anbefalte hun meg som hennes erstatter. Jeg gikk nå inn i et rike om forsikringer, som jeg ikke visste noe om. Jeg var også den eneste oversetteren der og hadde ikke mye å falle tilbake på. Likevel var det et hakk opp…

I min nye jobb begynte jeg å gå gjennom mapper, stille spørsmål og fikk arbeidsgiver til å melde meg på forsikringskurser. Høyskolen for forsikring holdt til over gaten, og jeg studerte brannkoder, forsikringspolicyer og kataloger for brannslukningsapparater på biblioteket deres. Jeg lærte at jeg aldri hadde hatt privilegiet av å gjøre dette før: utforske og studere. Første gangen jeg måtte oversette et forslag til formål med forsikring for et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra den ledende administrator i avdelingen som gratulerte meg for jobben jeg hadde utført. "Sammenligningen er fordelaktig med det vi er vant til," sa han. For en opptur! Det som skjedde var at jeg gikk gjennom et dokument i arkivet som lignet på det jeg lette etter for veiledning, men da jeg så at min forgjenger hadde brukt ordet "nukleus" istedenfor "kjerne", innså jeg at var mappene ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket og slo opp "kjernekraft". Jeg fant raskt den fagterminologien jeg trengte.

Det tar mye mer for å bli en god oversetter i disse dager, selvfølgelig.

[...] Oversettere fikk ganske enkelt ikke anerkjennelse, de forventet ikke mye å leve av, bare klare seg. Veldig få personer har faktisk blitt trent som oversettere, men de fleste har gode høyskoleutdannelser og solid språkkunnskaper, i alle fall på deres morsmål. Jeg hadde en venn som nettopp kom inn under den kategorien og min vennesirkel utvidet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg synes de var mye mer interessante som mennesker, samtidig som jeg oppdaget av vi ofte hadde lik livserfaring. Jeg opplevde aldri vanskeligheter med å få venner, men jeg følte meg alltid «annerledes» og jeg er sikker på at de også merket det. Da min venn pensjonerte seg, anbefalte hun meg som sin erstatning. Jeg hadde nå tredd inn i trygghetens rike, som jeg overhodet ikke var kjent med. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke mye å falle tilbake på. Det var imidlertid et trinn opp…

På min nye jobb begynte jeg med å gå gjennom filer, stille spørsmål og fikk selskapet til å skrive meg på forsikringskurs. Forsikringshøyskolen var rett over gata, og jeg oppsøkte fire koder, forsikringsretningslinjer og brannslukkingskataloger i deres bibliotek. Jeg oppdaget det jeg aldri hadde hatt luksusen av å oppleve før: forskning. Den første gangen jeg måtte oversette et forslag for forsikring av et kjernekraftverk, fikk jeg en telefon fra hovedansvarlig i den avdelingen som gratulerte meg med jobben jeg hadde gjort. «Det passer godt sammen med det vi er vant med» sa han. Hvilken opptur! Det som skjedde var at jeg hadde oppsøkt et dokument i filene som liknet på det som jeg håndterte for veivisning, men da jeg imidlertid så at min forgjenger hadde brukt «cellekjerne» i stedet for «kjerne», innså jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gata til biblioteket og så opp «kjernekraftverk». Da fant jeg øyeblikkelig all terminologien jeg trengte.

I dag kreves det selvsagt mye mer enn det for å bli en god oversetter. [...]