ProZ.com translation contests »
31st translation contest: "A translator's life" » English to Norwegian » Entry by Christine Fredrikstad


Source text in English

Translation by Christine Fredrikstad (#35965)

[...] Translators just didn't get recognition, they didn't expect to make much of a living, just get by. Very few people were actually trained as translators, but most had a solid college education and a solid knowledge of languages, at least their own language. I had a friend who fell exactly into that category and my circle of friends expanded to include other translators. I found them to be much more interesting as people, and discovered that we often had similar life experiences. I never had trouble making friends, but I always felt "different" and I'm sure they felt it too. When my friend retired, she recommended me as her replacement. I now entered the realm of Reinsurance, of which I knew nothing. I was also the only translator there, and didn't have much to fall back on. However, it was another notch up....

On my new job, I started looking through the files, asking questions and got the company to enroll me in Insurance courses. The College of Insurance was across the street, and I consulted fire codes, insurance policies and fire extinguisher catalogs in their library. I was learning what I had never had the luxury of being able to do before: research. The first time I had to translate a proposal for purposes of insurance of a nuclear plant, I got a call from the head man in that department, congratulating me on the job I had done. "Compares favorably with what we are used to," he said. What an upper! What happened was that I consulted a document in the files similar to the one I was tackling for guidance, but when I saw that my predecessor had used the word "nucleus" instead of "core", I realized that the files were useless to me. I went across the street to the library and looked up "nuclear plants." I immediately found all the terminology I needed.

It takes a great deal more than that to be a good translator these days, of course. [...]
[…] Oversettere fikk ikke noen anerkjennelse, de forventet ikke å tjene noe særlig heller, bare nok til å klare seg. Veldig få mennesker var faktisk trente oversettere, men mange hadde en solid universitetsgrad og sterk språkkunnskap, om ikke annet i sitt eget språk. Jeg hadde en venn som falt akkurat i den kategorien og min vennegruppe utviklet seg til å inkludere andre oversettere. Jeg fant dem mye mer interessante som mennesker, og jeg oppdaget at vi ofte hadde lignende livserfaringer. Jeg hadde aldri problemer med å få venner, men jeg følte meg alltid «annerledes» og jeg er sikker på at de følte det samme. Når min venn pensjonerte seg, anbefalte hun meg som sin erstatter. Jeg trådte inn i Gjenforsikringsriket, og jeg kunne ingenting. Jeg var også den eneste oversetteren der, og hadde ikke noe særlig å falle tilbake på. Men, det var uansett ett hakk opp …

I min nye jobb begynte jeg å bla i filene, stille spørsmål, og jeg fikk firmaet til å melde meg på forskjellige forsikringskurs. Forsikringshøyskolen var rett over gaten, og jeg konsulterte brannforskrifter, forsikringsvilkår og kataloger for brannslukningsapparater på skolebiblioteket. Jeg lærte noe jeg aldri hadde hatt luksusen av å gjøre tidligere: undersøkelser. Den første gangen jeg skulle oversette et forslag med formål om å forsikre et kjernekraftverk, fikk jeg en samtale fra avdelingslederen som gratulerte meg med en velgjort jobb. «Passer godt overens med det vi er vant med», sa han. For en oppsving! Det som skjedde var at jeg brukte et dokument blant filene jeg brukte for veiledning, men da jeg så at forgjengeren min hadde brukt ordet «cellekjerne» i stedet for «atomkjerne», innså jeg at filene var ubrukelige for meg. Jeg gikk over gaten til biblioteket og søkte opp «kjernekraftverk». Der fant jeg umiddelbart all terminologien jeg trengte.

Det tar selvfølgelig mye mer enn det å være en god oversetter i dag. […]


Discuss this entry